“Fritid må på samme måte som kyss, være stjålet for å smake søtt“
Denne brygga har jeg drømt å få bade fra mange ganger mens jeg har jobbet meg gjennom varme somre, hvor jeg har måtte vente med ferie fordi de ansatte skulle feriere først. Og mange fine kvelder hvor jeg heller måtte prioritere å sitte med nettbutikk eller ommøblering av butikken.
Jeg tenkte mange ganger at det skulle vært artig å prøve å kjede seg litt. Og noen ganger var jeg så arbeidslei at jeg tenkte at nå ville jeg kutte ut hele butikkdriften, finne en enkel 9-16 jobb og slippe bekymringer, tankespinn og ideer som skulle klekkes ut.
Og så plutselig var det slutt!
Jeg var arbeidsledig – og fikk panikk – nei influensa og panikk!
Jeg er en “selfmade” woman, vant til å brette opp ermene, og nå visste jeg ikke engang hvordan jeg skulle knappe skjorta mi. Handlingslammelsen varte i akkurat ett døgn, influensaen i 3 uker. Mens jeg satt i senga, søkte jeg en assistentstilling og fikk den, satte opp en profil på en nettside som tilbyr undervisning, tok en sertifisering innenfor eteriske oljer og brukte 1250 kr av sparepengene mine på bitcoins (her gjorde jeg litt dårlig research på plattformen, så det var nok goodbye til de pengene).
Hva avgjør hvordan man takler kriser?
Når vi vokser opp preges vi av den stemningen omgivelsene våre setter. Vi fødes inn i og vokser opp i miljøer som påvirker sinnsstemning, holdninger, verdier og tankesett. Vi fødes og gror robuste eller sensitive, optimistisk stemt eller mer nedpå og realistisk, til og med noen ganger pessimistisk. Vi settes i stand til å utføre handlinger ledende eller mer i behov av å bli ledet. Noen av oss må erfare for å lære, andre kan lære for så å erfare. Altså er vi i utgangspuktet ulike som typer.
Hva er det som er typisk deg?
Jeg synes delingen til Thomas Erikson (bla kjent med selvutviklingsboka “Omgitt av idioter” fra 2014) kan være en enkel og morsom måte å se seg selv på. Han deler personligheter inn i følgende fire kategorier:
- De blå er altså de som er saksorienterte, introverte, passive og reserverte.
- De grønne er de som er relasjonsorienterte, introverte, passive og reserverte.
- De rød er de som er saksorienterte, utadvendte, aktive og iverksettende.
- De gule er de som er relasjonsorienterte, utadvendte, aktive og iverksettende.
De fleste kan kjenne seg igjen i flere farger, men har som regel overvekt i en. Han som som barn holdt godt tak i mammas hånd og ikke ville si hei til de mamma snakket med fordi han var så sjenert, var grønn som barn, og preges kanskje noe av det enda, men så skjedde livet og han fikk utfordringer som gjorde at han tødde opp og står idag på en scene. Han er kanskje fortsatt sterkt avhengig av menneskene han har rundt seg men har blir gul fordi han er mer mer utadvendt og aktiv. Men heller over til grønt fordi han fortsatt er reservert i avgjørelser og skeptisk til nyvinninger. Men så har vi hun som ble kjent med alle på campingplassen fordi hun var så interessert i å se hvordan folk hadde det inni hyttene sine, og glemte å si ifra til mamma og pappa at hun gikk, og den gangen var veldig rød, som fikk overvekt av gult når hun fikk familie og barn fordi flokken hennes ble viktigere og mer forpliktende, mens hun fortsatt skaffet seg venner uansett hvor hun dro. Dere ser hvordan livet preger hvordan man er som menneske og hvordan man utvikler seg som menneske.
Er det en av disse typene som vil takle en krise bedre enn andre?
Jeg tror ikke det! Men typene har noe for seg…..
Jeg tror at evnen til å bevege seg mellom disse typene, altså tilpasse seg en situasjon vil være det som avgjør hvor godt man takler en krise.
Nå har jeg jo akkurat sagt at det ligger år med påvirkning, utvikling og erfaring bak hvordan man er som type, så hva slags akrobatikk skal man da utføre for å bevege seg mellom disse typene? Det er en krevende øvelse, særlig fordi man først må klare å se sine egne feil og mangler! AUDA! Og når man er i den grøfta bør man ha litt av det gul/rød i seg og klare å kalle det for forbedringspotensiale framfor håpløshet. For jeg kan love deg at det er fort gjort å tenke at hele ens eksistens er et katastrofeområde når man begynner å grave etter å ha gjort det man kan tenke på som århundrets største feiltrinn. Jeg valgte å snu det rundt å tenke:
Hva skal jeg lære av dette, og hvordan kan dette gjøre meg enda bedre personlig og profesjonelt?
Det andre man må gidde å grave i er hva som dypest sett er ens eget verdigrunnlag. Og da tenker jeg ikke på slike ting som at familie er viktig, at jeg liker gavmildhet eller at flat struktur i forretningslivet tiltaler meg. Da tenker jeg på alt som til minste detalj er mine innerste verdier. Mitt fingeravtrykk, like unikt som det jeg har på tottene. Alt som preger hva jeg vil si, høre, mene, gjøre og bevege meg mot. Det nåla i livets kompass skal peke mot. Vi kvinner snakker ofte om intuisjon, altså en følelse av at noe i oss stritter mot eller trekkes til….det er akkurat det jeg snakker om her. Det er verdigrunnlaget, som skriker i oss. Jeg har jobbet målbevisst med boka “The values factor” av John Demartini fra 2013 for å finne mitt unike fingeravtrykk. Boka er en “shaker” som rister i det man har imprentet som “den man er”, og er også typeuavhengig eller gjør deg typeuavhengig. Jeg fikk meg litt av noen aha opplevelser gjennom boka, som trodde jeg hadde utferdstrang og egentlig er veldig hjemmekjær, trodde jeg var bevegelig som smør, men har svært så sterke meninger, trodde jeg hadde “flinkpikesyndrom” men egentlig bare et stort behov for å vite og kunne bare for å stimulere intellektet, uten ny lærdom vil jeg føle meg dø og unyttig. Så igjen måtte jeg stille meg nesten samme spørsmål:
Hva skal jeg lære av dette, og hvordan kan dette gjøre meg bedre personlig og profesjonelt, og samtidig være i tråd med mine innerste verdier?
Det tredje som er helt avgjørende er å orke å se på hvilke vaner som for meg er nyttige og gode og hvilke vaner som trenerer at jeg er i utvikling og endring. Det er jo selvsagt ikke gøy å finne ut at om man sover lenge på morgenkvisten så går man glipp av frokost, trening og viktige nyheter, dersom det å sove om morgenen er det beste man vet. Men er frokost, trening og nyheter viktig for hva man skal utføre om dagen, så må man faktisk endre den vanen.
Å endre en vane er en tøff oppgave! Jeg mener at det krever at du har verdigrunnlaget og ønsket om endring og ny prestasjon stående klart for deg. For man må repitativt gjøre det samme dag etter dag for å innarbeide en vane. Er den nye vanen feks å trene må man trene i ukesvis før det føles som en naturlig del av hverdagen.
Brendon Burchard er min største inspirator når det kommer til endring av menneskelig adferd, til adferd som er adekvat og nyttig om man skal lykkes i livet. Han har skrevet boka “High performance habits” i 2018, og har en podcast som heter “The Brendon show” man kan følge og høre på på Spotify. Der får jeg min daglige dose på hvordan jeg kan jobbe nye gode vaner inn i hverdagen. Dette kan jeg selvsagt “costumize” til mitt verdisystem og alle feila fra igår!
Det hele koker ned til at man må ta et dypdykk i seg selv, ha ønske om endring og så jobbe – gjøre det igjen og igjen.
Verdigrunnlag og endrede vaner ga meg ingen jobb….
…… bare frustrasjon over å føle meg så klar for neste steg!
For all del, jeg jobbet! Jeg pusset opp og vasket ned leiligheter og leide de ut. Vi hadde kjøpt varelageret til skobutikken og laget en outlet med disse varene og andre varepartier vi fikk tak i, jeg pusset opp og redesignet møbler og solgte, i tillegg drev jeg med utleie på Airbnb. Alt dette og assistentjobben ga meg ikke følelsen av arbeidsledighet, men allikevel en utilfredshet fordi det var kortsiktig og mye av det godt kunne skje i fritiden etter en ordinær jobb.
Jeg skrev søknader, hvor jeg ramset opp alt jeg hadde gjort, helt til kjæresten stoppet meg. Han hadde lest søknad nr 3, og mente at den ikke ville gi meg noe jobb. Han sa at jeg måtte vektlegge egenskaper og hva jeg kan og er god for. Hjelpes meg…..hvordan kunne jeg bedømme hva jeg er god til og hvilke bra egenskaper jeg har som vil tilføre en ny bedrift et gode? Jeg hadde jobbet for meg selv så lenge og kun evaluert meg selv, og etter runden med konkursen var vel selvfordømmelse mer nærliggende enn selvskryt!
Så…What to do? Sende ut en liten spørreundersøkelse? Eller skulle jeg bare dra på? Det satt langt inne, for her tror jeg jeg er som kvinner flest…tenk om jeg ikke kunne levere?? Eller leve opp til et sett med forventninger?? Så selv den rød/gule typen måtte kvinne seg opp til fremsnakking av seg selv. Så jeg tok sats pustet dypt og dro på….
Jeg er systematisk og pliktoppfyllende og blir sett på som positiv og motiverende. Ivaretakelse av den menneskelige ressursen i bedriften er en av mine styrker, der jeg har sett at fornøyde arbeidere yter best.
……
Jeg har stor arbeidskapasitet, og er vant til å jobbe mye, trå til i perioder der det er ekstra travelt og takler stressende situasjoner godt. Jeg vet at man også som leder har en særlig oppgave som forbilde når det kommer til arbeidsmoral og det å ta i der det trengs.
Phu…og dette var bare noe av det som ble skrevet! Kjæresten applauderte! Dette er jo deg, og dette vekker interesse, var hans reaksjon.
Og jeg vet jo innerst inne, at bedriften, dens ansatte, alle oppgavene og opp og nedturene har jeg taklet, vært positiv gjennom, og jobbet hardt for å få til på en best mulig måte. Så er det selvsagt perioder og utfordringer som har vært tøffe, men jeg har jammen stått oppreist i de også. Så hvorfor skulle jeg ikke framsnakke meg selv. Og på tross av et halvår i hardt vær er jeg glad, føler meg levende og villig til å brette opp ermene.
Juhu, jeg har fått jobb!
Jeg har gravd dypt i personlige egenskaper, gjenoppdaget verdigrunnlaget eller fingerprintet mitt, analysert feil for å lære, lett etter det som gjør at hjertet banker ett hakk hardere…og funnet! Jeg har fått meg jobb, etter en god ansettelsesprosess er jeg trygg på at jeg vil trives, identifisere meg med jobben og ivre for å gjøre oppgavene. Og det satt litt langt inne etter å ha hatt fullstendig eierskap og lagt hele sjela i egen bedrift.
Men nå er jeg så glad. Over å ha funnet en gründerbedrift i rask utvikling hvor resultatet av det arbeidet vi gjør gir andre glede og innhold i livet. Jeg får være en del av et flott og kreativt team, og får ha daglig kontakt med ressurspersoner, bedrifter og foreninger som har noe å bidra med.
Toten idag kontaktet meg å ønsket å skrive om avslutningen av outleten og ny jobb….
Tida for å stå bak disken å selge sko og klær er over. Det fine er å kjenne at sommerfuglene svinger seg i magen når jeg snakker om den nye jobben. Det var det der med intuisjon da…
VilMer
VilMer er en digital plattform hvor profiler til frivillige personer, bedrifter og lag og foreninger samles. Plattformen tilbys kommunene rundt om i landet slik at kommunens institusjoner og hjemmeboende som trenger det kan finne meningsfull og positiv aktivitet for sine beboere. Her er det alt fra Line som har en hund som hun kan ta med til et sykehjem i ny og ne, til pizzabakere som leverer pizza til kveldskosen til en annen institusjon, til bakgårdskonserter beboerene kan nyte i denne rare tiden med sosial distanse. En barnehage ønsket å levere julepynt de hadde laget til et gamlehjem og et bakeri ville bidra med en kake til kaffen, noen ønsker å komme for å gå en tur til de som ønsker det, eller slå av en kaffeprat. Alle mulige aktiviteter er med. De som bidrar bidrar med det de kan, når de kan og det de har lyst til. Det skal være lavterskel å bidra, og jo flere som kan bidra litt jo bedre.
“En sped liten bekk vart snart til ei elv” synger Åge Aleksandersen i Dans med mæ, og litt slik er det! Sammen kan vi skape mye.
Og akkurat det…..det var det magen, intuisjonens hjem, fortalte meg! Dette skal du jobbe med!
Hvordan bygge et sterkt positivt mindset 