Noen må tørre prate om det!

Jeg har leita rundt på nettet for å finne noen som har turt å fortelle om det. Alt jeg har funnet er suksesshistorien etter at man har startet opp igjen noe etter en konkurs. Det var ikke det jeg lette etter, jeg lette etter noen som kunne fortelle meg om deres reaksjoner og følelser gjennom en konkurs. Kanskje også noe omkring det praktiske. Men alt jeg fant var erfaringer skrevet åresvis etter at konkursen var forbi.

Derfor har jeg ikke tenkt å vente. Jeg tror mange trenger det.
Det er fortsatt mye av det som er ufordøyd for min egen del, men det var nettopp dette ufordøyde, rå, ugreie, kaoset man går igjennom jeg ønsket å lese om.

For det å melde oppbud, begjære konkurs, er en ensom greie når man eier og leder en bedrift alene. JEG HADDE SELVSAGT ALDRI KLART MEG UTEN ALLE JEG ER GLAD I OG SOM STØTTER MEG, men likefullt var avgjørelsen, begrunnelsen for avgjørelsen, ansvaret, de praktiske grepene og “skammen” bare min!

Opphørssalget.

For deg som ikke har drevet butikk så er det viktig for meg å forteller at en avgjørelse om å velge å stenge butikken, eller opphøre, er en langvarig prossess. Det kommer ikke over natta, hverken de negative resultatene, eller det å komme til en slik avgjørelse. Da har man ofte slitt med dårlig likviditet en lang periode, og gjort mange tiltak for å forbedre denne. For min del var strategien å tilby varer i nettbutikk, arrangere hyggelige kundekvelder og ha et unikt utvalg. Det betød en stor investering både i tid, markedsføring og varelager å gjøre det på den måten. Og i alle deler av det gjorde jeg jobben selv og elsket det. Det ble både jobben og hobbyen. Å ha betalingsproblemer ble litt mindre problematisk når jeg brettet opp ermene og jobbet, og fikk til gode nedbetalingsavtaler med de aller fleste av mine leverandører.

For å se hele bildet må jeg forklare at alle mine varer ble kjøpt inn trekvart år på forhånd, og når vårens varer var på vei inn i butikken, skulle neste vinters varer kjøpes inn.

Så med negativt resultat for 2018, og en mengde varer på vei inn for våren 2019, kjøpt inn i optimismens tegn i august 2018, startet for alvor betalingsproblemene. Så når februar kom og vinterens varer skulle kjøpes inn var budsjettet ribbet….men for seint! Høsten 2019 ble særdeles vanskelig. Jeg lå på etterskudd med masse betalinger av vårens varer og i september ble omsetningen halvert fra året før. For min del betød det 400 000 kr mindre i kassa. Det startet også dårlig i oktober, og i løpet av oktober forsto jeg at dette var nytteløst.

Jeg ville ikke melde oppbud, jeg ville forsøke å få betalt alt jeg skyldte. Så jeg rigget til for opphørssalg. Jeg var fullstendig klar over at jeg måtte rabattere forsiktig for å kunne få gjort opp for meg, så endel av det jeg nettopp hadde fått måtte gå på fullpris en stund. Jeg kjente stor usikkerhet rundt akkurat dette, for å vite hva kundene mine tenkte når ikke alt var prisredusert på et opphørssalg var vanskelig.

Så kom sjokket…..

Jeg hadde gjort en stygg vurderingsfeil. Jeg hadde ikke sett på dette salget som stort annerledes enn et hvilket som helst annet salg, manglet erfaring med opphørssalg, og kontaktet IKKE banken i forkant.

Jeg skulle åpne for opphørssalget kl 12. Kl 11 tikket mailen inn om at mitt kundeforhold i DnB var avsluttet og at kassakreditt, et lån og sikkerhet for husleie forfalt umiddelbart. De stengte tilgangen til kontoene mine, altså råderetten over de midlene som var der. Alle planene mine om hvordan jeg skulle betale mine kreditorer måtte endres (for jeg hadde laget gode avtaler med de jeg skyldte penger og var rede til å få dette betalt) og på dette tidspunktet trodde jeg faktisk at jeg kom til å dø av sjokk. Jeg ble kald, det svartnet for øynene, det suste for ørene, og det var en time til vi åpnet. Jeg måtte ringe min kjære, den eneste som kunne få meg til å stå på beina resten av dagen. Den mørke stemmen og det beroligende ved den, og alle han satte i sving med å jobbe i kulissene var redningen. Jeg kunne puste meg til normal ansiktsfarge, og kikke ut…

For et fantastisk syn!

En stor folkemengde av var samlet utenfor. Gode, trofaste kunder kom med klemmer, tårer og blomster. Jeg hadde tilkalt mamma og pappa slik at de også skulle få oppleve dette. Midt i nederlaget jeg hadde følt på i mange uker, fikk jeg alt jeg trengte av påfyll av en trofast kundekrets gjennom 40 års butikkdrift.

Jeg brukte mye av kvelden på å fordøye inntrykkene, alle de gode ordene og den gode omsetningen. Jeg hadde kunder som ville kjøpe bare de ordinære varene fordi de håpet at det ville føre til at bedriften kunne reddes. Slik gjør enormt inntrykk, når man selv føler man har mislykkes. Da kunne jeg sove med det under puta; jeg hadde lyktes med noe….

Banken.

Jeg opplevde banken som “stein til byrden”. Familien og familiebedriften hadde aldri brukt annen bank enn DnB, og jeg kan med hånda på hjertet si at vi aldri har misligholdt eller vært forsinket med en avtalt betaling. 40 års kundeforhold betydde ingenting, og hva man kunne vise til av betalingshistorikk hadde ingenting å si. Fra før hadde de sikret seg både i varelageret og i min personlige garanti. Og med en kassakreditt på 240 000 og et lån på 400 000 hadde de sikkerhet både i et varelager som da var 3,3 millioner stort (i innkjøpspris) og meg personlig. For meg virket det da helt utrolig at de mente at vi skulle være samarbeidspartnere og løse dette sammen uten at jeg hadde råderett over kontoen mine og dermed kunne overholde avtalene mine med mine leverandører. Det opplevdes som mistillit og mistenksomhet, som en forventing om at jeg skulle “slakte lageret og ta pengene sjøl”

De møtte med en dame fra en avdeling som kalte seg for “avdeling for restrukturering” Da jeg googlet så så det for meg ut som en avdeling som i første omgang engasjerte seg i å overta skip i offshorerederiene, og som jeg ved en tilfeldighet ved å høre på Stormcast med Petter Stordalen forsto at er en avdeling som overtar styringen av selskaper. .Jeg lurte rett og slett veldig på hvem damen fra Lillehammer var som satt foran meg i møtet om opphørssalget var, og hvilken rolle hun hadde i det hele. Hun ble ikke presentert, eller presenterte seg selv, men stilte flere spørsmål som var forholdsvis nedverdigende, som for eksempel om jeg vet at jeg må betale moms av det jeg selger ut på opphørssalget, om jeg har reflektert over at jeg metter et marked med sko . Jeg har i 19 år vært så involvert i driften at jeg vet når hver momstermin forfaller og at det da må være penger nok til å innbetale moms, og i tillegg er min erfaring at damer ønsker å kjøper siste mote når det ankommer butikken. Gadd ikke å forklare henne det!

Jeg er ikke utpreget feminist, men allikevel må jeg si at jeg tviler på at jeg ville blitt behandlet slik om jeg mann???? Jeg har i hvert fall vært kvinne nok til å stille spørsmålet.

Så etter å ha etterkommet bankens krav om budsjetter uke for uke, nedbetalingsplaner og likviditetsbudjetter, forsikringer om å ikke hive banksikkerheten (varelageret) på sjøen, åpnet de opp igjen en ørliten stund. Helt til de oppdaget at jeg fortsatte å betale mine leverandører, lønn til meg selv og mine ansatte. Da stengte de kontoen igjen. Langt under nullpunkt kom den dagen jeg skulle sette inn kontantomsetningen for 6 uker, og kortet ble slukt i automaten. Ikke engang innskudd var ønsket velkommen! Jeg hadde en plan, der alle skulle få, fordi varelageret tilsa det, men følte meg bundet på hender og føtter.

Oppbudet.

Jeg satt imøte med rekonstruksjon og tenkte at dette kommer til å ende i oppbud!

Jeg hadde sagt opp de ansatte, så den skålen var grei, men jeg hadde igjen en lærling jeg hadde fulgt fra praksis i butikk, et og et halvt år læretid og snart i mål. Jeg var så oppsatt på å få henne til fagprøve før jeg meldte oppbud at jeg lette etter løsninger. Hun hadde jobbet mange timer i en annen bedrift og hun søkte om å få disse timene godkjent, noe hun fikk. Hun kunne dermed melde seg opp til fagprøve, og jeg fikk følge henne, veilede henne og testprøve henne rett etter oppbudet var meldt. Og hun klarte det med glans. Nå gleder jeg meg stort til å bli med henne til seremoni der hun skal få fagprøvediplomet utdelt. Jeg må jo si jeg ble imponert over hvor fleksibelt og tilpasningsdyktig lærlingesystemet kan være.

Fredag 21.02 kl 15.30 gikk jeg til tingretten. Litt god kalkulasjon, for å gi meg selv helga til å reagere. Jeg visste at de ikke rakk å begjære konkursen før mandag. Alt av gjeld og eiendeler var oppstilt, pappa som var styremedlem og i Anterselva på skirenn hadde signert protokollen, via signant, der oppbud var vedtatt. Dette var diskutert gjennom, og jeg følte at jeg hadde familien på min side. Sant å si hadde de bedt meg gi meg før. Jeg fikk tilbud fra ei svært kjær venninne om å bli med på overleveringen, og jeg hadde ikke tenkt så langt…. at det kunne bli tøft, at jeg trengte noen. Men…

Jeg går til skranken i tingretten og der står Mona, hun er sambygding, har gått på ski med søster´n, og hun ser lei seg ut når jeg legger fram ærendet. Hun må hente en tingrettsdommer. Tingrettsdommeren har på seg sko hun har kjøpt av meg og er verdens søteste. Jeg holder dokumentene enda, tviholder litt, til jeg slipper….som å slippe tre generasjoners arbeid og levnet ned i en søppelsjakt…..

Å ha Bente der akkurat da, få gråte ut og bare være lei meg, er jeg evig takknemlig for. Jeg var forberedt, men ikke på kvalmen og ubehaget og sorgen etterpå. Og lettelse! Det siste ga meg enorm skyldfølelse. Hvordan kunne jeg være lettet over å gi fra meg tre generasjoners livsverk??

Jeg hadde gitt meg selv helgen, de kom ikke til å få dette offentliggjort før mandag.

Jeg la inn autosvar på mail og svarer på telefon. Min kjære ga meg disse tipsene for å skåne meg selv for belastingen med telefoner og mail vedr oppbudet. Alle hendvendelser skulle gå til oppnevnt bobestyrer. Men pressen fant meg!

Avisoppslaget.

Journalisten ringte meg mandag mens jeg ryddet etter Airbnb gjester. Marius var trønder og hadde selv gått konkurs, så jeg fikk inntrykk av at her var det en som var på bølgelengde. Han, av alle, fortsto belastningen ved en konkurs utrolig godt. Jeg var vel forberedt på samtalen og var nøye med å få med min takknemlighet ovenfor mine trofaste gode kunder jeg har fått et unikt forhold til gjennom mange år. Hvor takknemlig jeg er for at min familie forstår og støtter prosessen, og hvordan jeg har gjort alt som står i min makt for å ikke påføre mine leverandører for stort tap.

Dagen etter, på vei til IKEA, for å få ferdigstilt et utleieprosjekt jeg har med min kjære, ser jeg overskriften på OA.no…..

Jeg fikk åndenød, ville ut av bilen, i hvert fall ikke inn på IKEA. Jeg måtte tenke meg om, er IKEA i Oppland eller Hedmark?? Hvorfor hadde journalisten vinklet det sånn, og var tallene jeg hadde levert tingretten offtenlige? Jeg ringte Marius…. og tonen var IKKE vennskapelig. Han hadde ikke nevnt at han kjente til tallene for meg, og jeg fikk ikke anledning til å forklare tallene, heller ikke hvordan verdiene i selskapet så ut. Jeg fikk ikke anledning til å forklare at mye av det var gjeld til mine foreldre som de aldri hadde regnet med tilbakebetalt, og at noe var gjeld til mitt eget selskap. Heller ingenting om verdiene i selskapet. Kun en fremstilling av gjelden selskapet hadde pådratt seg med meg i ledelsen, dvs hvor elendig leder jeg var. Han mente at minustallene var av interesse for offentligheten, mens jeg mener fortsatt de er misvisende og kun “sensasjonsjournalistikk” . Jeg konfronterte ham med faktumet at han visste hva gjeldsbyrden var, og om det hadde vært betimelig med et intervju av meg omkring gjeld vs verdier? Det var ikke relevant for hans fremstilling i avisa. Det betyr at å få ALLE fakta på bordet, ikke bare en side, ikke var hans definisjon av folkeopplysning. Jeg ble selvsagt opprørt fordi det gjaldt meg selv, men tenker også på neste som blir utsatt for dette. Dessverre opplevde vi vel det når han beskrev det bestialske synet som hadde møtt en forbipasserende etter et drap på Gjøvik. Da gikk mine tanker til offerets familie som slett ikke trengte denne fremstillingen av saken. Dette sier mye om trønder Marius sin dømmeevne, og journalistiske ståsted. Det som er helt på det rene er at han mangler historie og forankring i lokalmiljøet. Han mente jeg kunne klage ham inn for ledelsen i avisen. Jeg valgte å tie, til nå.

• 

Ellers er intervjuet slik jeg hadde ønsket meg. En takketale til alle mine trofaste gode kunder, og familie som alltid støtter meg.

Takknemlighet.

Jeg har alltid sett på meg selv som en sterk, positiv person. Men jeg er helt sikker på at uansett personlighetstype er en prossess som dette knalltøff.

Jeg hadde ikke lyst til å gå ut, eller møte folk. Vi ble “heldigvis” influensasyke, både junior, kjæresten og jeg. Vi fikk god tid til å samle oss, prate masse om alt, og starte å bytte ut det negative selvsnakket med positivt.

Sakte med sikkert kom de første tegnene på at både helsen og mindsettet var på bedringens vei. For min del er stulling og stelling i huset, kjøp av blomster, musikk og latter gode tegn. Kan jeg spe på med mer av det, så avler det mer positivitet. Vi brukte galgenhumor som frambrakte lattersalver så tårene sprutet. Deilig befriende.

Jeg brukte min skokollega Einars ord, nesten som et mantra: “Nå må du huske på at dette er kun jobben, ikke hele deg som person”.

Jeg satte meg ut i sola, og ramset opp alt jeg hadde å være takknemlig for. Jeg solgte plutselig huset som hadde stått for salg i snart et år. Og endel andre ting falt på plass.

Den aller største takknemligheten min ble selvsagt rettet mot alle rundt meg, både familie, venner og kunder som støttet, ga positive tilbakemeldinger, stoppet meg på butikken å spurte hvordan jeg hadde det. Å bli holdt rundt, skjermet, sett og hørt er å få oppfylt et av våre viktigste menneskelige behov. Og det behovet blir enda sterkere i gjennom en slik prossess.

Så kom takknemligheten over alt jeg har lært gjennom dette året. Jeg har gjort kalkulasjoner og vridd hodet i kreativitet. Lest meg opp på regler og erfart hva dårlig likviditet, opphørssalg og konkurs er. Jeg føler meg mer kompetent enn noen gang på butikkdrift, på markedsføring, på håndtering av vanskelige situasjoner innenfor butikkdrift. Jeg skulle ønske jeg hadde lært dette før det var for seint, men når det ikke er slik håper jeg at jeg kan gi min læring og erfaring videre på denne måten.

Jeg håper å være hun jeg ikke ikke fant når jeg googlet. Og håper at det kan være til hjelp for den neste som må gjennom dette og føler seg aleine.

Så er vi forskjellige, det finnes utpregede optimister og utpregede pessimister, vi er introverte og ekstroverte. Vi kan vel være sikker på at en slik prossess må takles ulikt utfra hvilke type man er. Dette har jeg lyst til å vie et eget innlegg, fordi jeg elsker å grave i menneskets mentale innstilling og syn på livet.

Håper du er med meg på det!

Anne